Lønnsoppgjøret havner i mekling

To tariffavtaler de siste 10 årene har endret staten og ikke til det bedre. To tariffavtaler med tre(!) profiler det siste året har gjort det enda verre.

Aktuelt: Lønnsoppgjøret i staten er nå gått til mekling etter at partene ikke ble enige innen fristen 1. mai.

Karin Tanderø Schaug er forbundsleder i NT og 2. nestleder i YS Stat.

– Siden 2016 har Norge hatt to ulike tariffavtaler i staten. På den ene siden står Akademikerne og Unio, på den andre siden står YS og LO.

To avtaler øker forskjellene

– Mulig noen sov i timen i 2016 da dette skjedde. Men som mange andre tenkte jeg nok da at dette kunne være greit. Akademikerne har alltid hatt sine ønsker om profil og hvordan lønn skal fordeles som ikke samstemte med hvordan vi ønsket det. Dette var irriterende når man drev lønnsforhandlinger sentralt så det var helt greit at de fikk sin egen pott å forhandle om.

– Det store ankerpunktet vårt var selvfølgelig lokale lønnsforhandlinger ute i virksomhetene. Akademikerne har alltid vært tilhenger av store lokale potter. Helst alt og da det meste til seg selv. Vår mangel på tillit til at partene klarer å finne gode og rettferdige løsninger har gjort at vi alltid har verdsatt sentrale tillegg. En solidarisk tanke og trygghet der alle ses og tilgodeses. Ikke bare «favoritten til sjefen» for å sette det på spissen. Det vi ikke så i 2016 er hva det faktisk betydde å gå over til to tariffavtaler. For oss alle.

– Vi så ikke at to avtaler med tiden vil bety økte forskjeller mellom avtalene. Forskjeller man ikke ønsker og som er utilsiktet. Nå får man flere steder ulik lønn for likt arbeid med samme utdanning, erfaring og stilling – bare basert på hvilken avtale man er knyttet til. Vi brydde oss kanskje også for lite om byråkratiet rundt det hele, ressursbruken det medfører og feilene som fort oppstår.

Steile fronter under lønnsoppgjøret

– Det største problemet for meg er konkurransen om hvilken avtale som er «best». En konkurranse jeg mener er usunn og som ikke bringer oss sammen. Vi må huske at dette er en hverdag vi ikke hadde før 2016. Alle hadde samme avtale, og det var ikke der man stjal medlemmer fra hverandre. Med alt man slåss om i dagens samfunn trenger ikke tariffavtaler bli noe man også shopper om. Det skal være hva forbundene gjør og hvilke verdier de har som utgjør kriteriene for valg av forbund man vil være medlem av.

– Så hva driver vi med nå? Frontene er ganske sterke under årets hovedtariff-forhandlinger og «alle» kjører kampanjer for å få medlemmer over på sin avtale. Forskjellene mellom LO og Akademikerne er like store som i 2016, det samme er verdigrunnlaget. For YS sin del (som NT er en del av) ser vi styrker på begge sidene og mener faktisk at det å møtes på midten er det beste for statsansatte. Staten er ikke tjent med denne utviklingen.

– Staten inneholder ikke bare lavt utdannede eller høyt utdannende. Staten inneholder ikke bare lavtlønnede eller høytlønnede. De fleste er midt på. Og hver av de fire hovedsammenslutningene har litt av alt. Jeg forstår derfor ikke hvorfor vi ikke snakker om staten som én, der alle er viktige. Vi er et lag som sammen skaper resultatene. Førstelinjen i staten er avhengig av støtteapparat. Med staber, jurister, statsvitere, økonomer, analytikere, forskere osv. osv. Men alle høyt utdannede i staten er også avhengig av førstelinjen. Staten fungerer ikke uten dette samspillet.

Staten må kunne rekruttere - på alle nivåer

– Er det en ting alle hovedsammenslutningene er enige om, er det at det staten sliter med rekruttering. Vi er også enige om at vi sliter med å beholde ansatte. Og samtidig som vi alle sier dette, viser det seg nesten er umulig å forbedre og utvikle avtalen(e) i staten som et verktøy for å bidra til å rekruttere og beholde. En avtale som i mange år har vært et salgsargument for staten, men som nå står stille. Nettopp fordi det er to avtaler og fordi frontene mellom partene er så steile.

– Mitt spørsmål er derfor, hvis vi er enige om dette? … Er det ikke alles interesse, uansett tittel, nivå eller størrelse på lønnsslipp å lage en avtale som gjør det attraktivt for å jobbe i staten? Da må vi ha en avtale som også ivaretar alle. Det betyr også at ikke alle kan få det akkurat som de vil på bekostning av andre. I livet og på generell basis så er det sjeldent bare en side som har rett. Evnen å inngå kompromiss er noe vi lærer fra vi er små. Og det er kompromiss som må til nå.

La oss sammen skape den avtalen som både staten og de ansatte trenger.

Karin Tanderø Schaug Forbundsleder Norsk Tollerforbund