Etaten har ikke en lenger en utfordring når det kommer til lønnsnivå hos de tollfaglige. Etaten har et vanvittig stort problem!
– Om kort tid har etaten 4 ulike tollfaglige grupper. Dagens ansatte, siste kull fra TKS, ITO-ene og tollbachelor-studentene. Dette er fire grupper som alle vil utføre samme oppgaver, men med potensielt stor variasjon i lønn. Og der den ene gruppen, de som jobber her i dag og innehar den tollfaglige kompetansen og erfaringen, er den tapende part.
– Er det noe vi vet om problemer så er det at å feie dem under teppet og håpe at det går over av seg selv, ikke er noen god løsning. For å løse et problem må vi ha vilje til å gjøre noe og vi må ha evnen til å handle.
– Jeg får noen ganger høre at jeg roper mye ulv. Og at NT har ropt ulv i fem år.
Til det ønsker jeg å svare: NT har ropt ulv fordi ulven var på vei. Nå er ikke lenger ulven på vei, den er her! Og hvis den ikke handles her og nå så er etatens operative kraft og kompetanse mer eller mindre rasert før vi vet ordet av det.
– Behovene til etaten krever nå historisk store grep. Grep som er så store at de krever forankring og aksept utenfor etaten. Regningen etter å ha hatt ansatte på utsett i 30 år må betales og forfallsdato er for lengst passert.
– Det er avgjørende å skape en forståelse for den situasjonen tolletaten er i fremover. Dette har vi gjort i snart et år, men vi må fortsette. Vi må tydeliggjøre problemene og vi må beskrive konsekvensene. Det er flere parter enn etatsledelsen som må realitetsorienteres. Vi må også ta inn over oss at disse problemene ikke lar seg løse gjennom et lønnsoppgjør eller to, og at det vil fortsatt ta noe tid.
– Men gjennom å tilføre midler, bruke mulighetsrommet som lønnsforhandlingene gir oss godt, i tillegg til å innføre en ny lønnspolitikk som er bærekraftig med et nytt karriere- og kompetanseløp for tollfaglige, så begynner vi å komme en vei som utgjør en avgjørende forskjell.
– Det siste året har vært knallhard jobbing. Ut imedia, inn mot Stortinget, Finansdepartement og egen etat. Nå ruller ballen og beslutningstakerne har neste trekk.
– Jeg håper og tror vi nå er i starten av en ny tid og jeg håper våre medlemmer har litt is i magen. I det minste våre medlemmer som egentlig ikke ønsker å slutte, men som synes dagens situasjon er uholdbar.
– Vi trenger å beholde all den kompetansen etaten innehar. Vi har ikke råd til å miste noen. Og vit at vi kjemper for endring hver eneste dag!